Datoen i dag er 15.mars. En spesiell dato for meg. Jeg har bestemt meg for å skrive dette innlegget. Dagen idag er ikke bare spesiell fordi noen har bursdag, eller ei ny plate kommer ut eller noe slikt. Det er 7 år siden jeg ble lagt inn på Sørlandet sykehus i Kristiansand med diabetes. Den dagen for 7 år siden, var jeg ei jente på 8 år. Jeg hadde vært dårlig i rundt 6 måneder og hadde ikke noen aning om hva som kom til å skje videre i livet mitt.
Ekstremt mye har skjedd på 7 år. Både med meg, på skolen og med diabetesen. Jeg gikk i tredje klasse da jeg fikk diabetes. Og skolen var veldig flinke med å følge med på sykdommen, og støtte og passe på meg. Så byttet jeg skole. Fremdeles samme klasse, men ny skole, større skole. Sykdommen min ble litt glemt vekk. Det var flaut å ha det. Jeg ville ikke mer. Ble bare spurt på konferansetimene om hvordan det gikk. Så skulle jeg begynne i åttende klasse. Ny skole igjen, samtidig som nye lærere og ny klasse. Da var jeg 13 år, altså, jeg var bestemt på å klare meg selv. Skolen fulgte litt med på meg, og er der hvis jeg trenger noe. Men jeg ville fremdeles klare alt selv. Både på skolen og hjemme. Helt ærlig, har jeg ikke klart å ta så godt vare på meg selv som jeg burde ha gjort. Jeg er ofte for høy i blodsukkeret, og måler det nesten aldri lengre.
3 ganger har jeg vært bevisstløs. Jeg husker ikke hva folk sa, og hva som skjedde. Har bare fått det fortalt i ettertid. 3 svarte hull i hukommelsen min. Første gangen var i slutten av 7.klasse. Vi var på tur med klassen. Jeg var dårlig, men ville ikke si det til noen. Mira, som sto ved siden av meg, så at jeg var dårlig, og spurte om det gikk bra med meg. Jeg tror ikke jeg svarte, fallt bare bakover. Så er det svart. Helt til jeg satt ved siden av læreren vår, på ei lita trapp. Skalv. Jorun, læreren sa at flere av jentene i klassen hadde sprunget for å hente sjokolade til meg. Vi var et godt stykke oppe i skogen. Jeg fikk sjokoladen, og kom meg på beina igjen etter en stund. Var dårlig hele dagen.
Andre gangen var jeg på skitur sammen med familien og kjæresten jeg hadde da. Vi var på hytta, og hadde planer om å ta en tur som tok noen timer. Tror ikke vi hadde gått mer enn en time eller noe, så datt jeg bare. Ned i den kalde snøen, midt i skiløypa. Mamma og pappa fikk meg ut av skiløypa og satte seg ned meg meg litt lengre borte. De ga meg alt sukkeret de kunne finne. Det tok en stund til jeg var klar nok i hodet til å spørre hva som hadde skjedd. Mamma og meg gikk tilbake til hytta.
Tredje gangen var midt i en gymtime. Det var på sommeren og klassen vår og parallellklassen var på idrettstadionen i byen. Vi skulle springe 1200 meter i en gymtest. 400 meter som oppvarming. Jeg gjennomførte oppvarminga. Så sa jeg til Simone at jeg hadde vondt i hodet. Så husker jeg ikke mer. De 60 elevene som var der skal ha laget mye styr om at jeg besvimte. Jeg følte at plutselig visste alle det. Det gjor de og. Alle var der. En lærer kjørte hjem etter cola. Jeg fikk et eple av en annen og drakk den sukkerfrie safta til en av røykerne. Så ringte læreren min meg etter skolen og spurte om det gikk bra med meg.
Som skrevet for en stund siden i dette innlegget ,er jeg pumpebruker. Noe som betyr at jeg har en kanyle (bildet over) på magen. Jeg tar ikke sprøyter. Kanylen må fremdeles skiftes hver fjerde dag. Har kun hatt problemer med pumpa en gang. Vet ikke hvorfor eller hva som skjedde, men rett før jeg skulle gå, fant jeg ut at pumpa hadde satt en stoooor dose med insulin. Noe som kan være veldig farlig. Jeg var med bevissthet hele tiden, men klarte ikke snakke, eller si hva jeg mente. Det ble til at jeg lå på sofanen, kaldsvettet og var varm om hverandre. Pappa målte blodsukkeret mitt hvert 10ende minutt og ga meg sukker hele tiden. Har aldri hatt så store problemer med å svelge.
Til høsten begynner jeg på enda en ny skole. Så sant jeg kommer inn (som jeg 99.9% sikkert gjør) flytter jeg ut óg. Sammen med Gjendine. Vi to, alene. Selv om det bare er en liten time å kjøre hjem, er det fremdeles litt langt. Altså, jeg må klare enda mer selv. Jeg må passe på meg selv og klare å bevise både meg selv, mamma og pappa og sykepleierne om at jeg kan kontrollere min egen sykdom. Noe jeg ikka klarer for tiden. Jeg måler blodsukkeret ekstremt skjeldent, og setter ikke nokk insulin. Noe som fører til høy HbA1c. Alt for høy HbA1c kan igjen føre til at jeg mister synet og beina.
Siden jeg går inn i det åttende året som diabetiker, vil jeg gjøre en forandring. Jeg vil få kontroll over sykdommen jeg skal leve med resten av livet. Jeg vil kunne være i stand til å ta vare på meg selv. Jeg vil kunne leve et liv, selv med sykdommen. For å oppnå dette, skal jeg bli flinkere. Flinkere til å måle blodsukker og sette nokk insulin. Er bare det som kan gjøres. Problemet er at jeg ikke har motivasjon. Jeg vil ikke ha diabetes. Jeg prøver å glemme det. Ja, det går bare utover megselv, og jeg hater megselv for det til tider. Jeg kan klare dette. Så lenge jeg vil klare det.
Les mer om hvordan det er å ha diabetes under kategorier, Diabetes. Lurer du på noe er det bare å spørre !
WOOOP WOOOOOOP :-D 
